Verktøyene vi bruker når en påstand skal etterprøves

Det første verktøyet i kildekritikkdelen er et vanlig ark delt i to kolonner. I den venstre skriver du påstanden slik den står i saken, ord for ord. I den høyre skriver du hvor du fant belegget, og hvordan du kom frem til det. Det høres nesten for enkelt ut, men det tvinger deg til å skille mellom det du vet og det du tror at du vet.

Mange som kommer til kurset er vant til å lese raskt og lagre inntrykk i hodet. Når du må skrive ned kilden til hver enkelt påstand, oppdager du fort hvor mange setninger som hviler på en antakelse. Vi lar deltakerne gjøre denne øvelsen på en kort nyhetssak før vi i det hele tatt snakker om digitale hjelpemidler.

Arket følger deg videre gjennom kurset. Det som begynner som to kolonner, blir etter hvert en fullstendig verifiseringslogg som en redaktør kan lese uten å måtte spørre deg om noe.

• Én påstand per linje, aldri flere på samme
• Kilde og dato skrives ned samtidig som du finner dem
• Det som ikke kan belegges, markeres tydelig

Når en påstand skal kontrolleres, går vi alltid etter den nærmeste kilden. En rapport er bedre enn en artikkel om rapporten, og et vedtak er bedre enn en omtale av vedtaket. Deltakerne øver på å spore en påstand bakover, trinn for trinn, til de står ved det opprinnelige dokumentet eller den personen som faktisk kan bekrefte den.

Underveis oppdager mange at samme feil har vandret fra sak til sak. Én upresis formulering blir sitert av neste medium, og så av det neste igjen, til den fremstår som etablert kunnskap. Å se dette selv, på reelle eksempler fra kursmaterialet, gjør mer inntrykk enn en forelesning om emnet.

Vi bruker tid på å skille mellom en kilde som vet noe, en kilde som mener noe og en kilde som bare gjentar noe. Det er tre ulike roller, og de skal ikke behandles likt i en sak.

• Søk etter originaldokumentet, ikke bare omtalen
• Noter hvem som faktisk var til stede eller hadde innsyn
• Skill mellom bekreftelse, tolkning og gjengivelse

Av digitale hjelpemidler bruker vi åpne søkefunksjoner, offentlige arkiver og enkle metoder for å kontrollere bilder. Du lærer å søke med anførselstegn, å begrense søk til bestemte tidsrom og å lete etter eldre versjoner av en nettside. Poenget er ikke å mestre mange programmer, men å stille de riktige spørsmålene til det materialet du har foran deg.

Ved bildekontroll ser vi på hvor et bilde først dukket opp, om det er brukt i en annen sammenheng, og om detaljer i bildet stemmer med det som påstås. Skygger, skilt, klær og bakgrunn kan fortelle mer enn bildeteksten. Deltakerne får bilder å granske sammen i gruppen, og vi sammenligner funnene til slutt.

Vi er tydelige på at ingen metode gir full sikkerhet. Noen ganger er det ærlige svaret at en påstand ikke lar seg bekrefte, og da må saken skrives deretter.

• Søk med anførselstegn og tidsavgrensning
• Sjekk eldre versjoner av nettsider
• Se på detaljer i bilder, ikke bare bildeteksten

Et verifiseringsarbeid er lite verdt hvis ingen kan følge det i etterkant. Derfor lærer deltakerne å lagre skjermbilder med dato, notere lenker, og skrive ned hvem de snakket med og når. Ikke fordi det er pent, men fordi en sak kan bli utfordret uker senere, og da må du kunne vise hvordan du kom frem til det du skrev.

Vi øver på en kort dokumentasjonsmal som deltakerne kan tilpasse til eget bruk. Den inneholder påstanden, kildene, hvordan hver kilde ble vurdert, og hva som eventuelt er uavklart. Frilansere og kommunikasjonsmedarbeidere forteller ofte at nettopp denne malen er det de tar med seg tilbake til jobben.

Å dokumentere underveis føles tungvint de første gangene. Etter en uke eller to blir det en vane, og du merker at du faktisk arbeider mer ryddig også før du begynner å skrive.

• Lagre skjermbilder med dato og adresse
• Skriv ned hvem du snakket med og når
• Merk hva som fortsatt er uavklart

Verktøyene gir mest når de brukes sammen med andre. I gruppen får deltakerne en påstand fra en ferdig sak og skal selv avgjøre om den holder. Noen leter etter primærkilden, andre vurderer bildene, og en tredje fører loggen. Etterpå sammenligner vi hvordan ulike personer kom til forskjellige konklusjoner med samme materiale.

Det er her kursdeltakerne lærer mest av hverandre. Den som har bakgrunn fra offentlig sektor kjenner dokumentene, den som har jobbet i kommunikasjon ser fort hvordan en formulering er bygget for å overbevise. Jeg som instruktør stiller spørsmål mer enn jeg gir fasit.

Vi avslutter hver økt med å gå gjennom hva som var vanskelig. Ofte er det ikke selve søket, men beslutningen om å stoppe og si at noe ikke er godt nok belagt.

Etter kildekritikkdelen har du en arbeidsmetode du kan bruke på egne saker, uavhengig av tema. Du vet hvordan du følger en påstand tilbake til kilden, hvordan du dokumenterer arbeidet, og hvordan du ser forskjell på det som er bekreftet og det som bare er gjentatt mange ganger.

Vi lover ikke at du blir ufeilbarlig. Alle gjør feil, også erfarne faktasjekkere. Målet er at du oppdager dem tidligere, og at du kan stå åpent frem med hvordan en sak ble kontrollert når noen spør.

Metodene er bevisst enkle. Det er vanene, ikke programmene, som gjør forskjellen over tid.